Mellom rett og plikt til straffeforfølgning

Påtalemyndigheten har ingen absolutt etterforskings- og påtaleplikt i norsk rett, selv om det foreligger bevis for et straffbart forhold. Det må hyppig foretas en grovsortering og utvelgelse av hvilke overtredelser som skal forfølges. De rettslige rammene som gjelder for disse beslutningene lar [...]
Visa längre beskrivning

Påtalemyndigheten har ingen absolutt etterforskings- og påtaleplikt i norsk rett, selv om det foreligger bevis for et straffbart forhold. Det må hyppig foretas en grovsortering og utvelgelse av hvilke overtredelser som skal forfølges. De rettslige rammene som gjelder for disse beslutningene lar seg vanskelig detaljregulere, og lovgivningen overlater i stor grad avgjørelsene til påtale­myndigheten skjønn, som bl.a. må baseres på om straffeforfølging i et bredt strafferettslig perspektiv anses som formålstjenlig, hensiktsmessig eller rimelig. I Mellom rett og plikt til straffeforfølging behandler statsadvokat Gert Johan Kjelby den historiske utviklingen og gjeldende rettslig regulering av påtale­myndighetens adgang til å unnlate straffeforfølgning, enten ved å unnlate å etterforske et mulig straffbart forhold eller ved helt eller delvis å henlegge saken uten straffe­reaksjon. Etterforskingsplikter som påhviler påtalemyndigheten etter den Europeiske menneske­rettskonvensjon er en sentral del av gjeldende rett og gis en bred behandling. Ved ikrafttredelsen av ny straffelov endres og utvides rammene for påtalemyndighetens skjønn vesentlig, og åpner for en adgang til å henlegge overtredelser med en strafferamme på 2 år eller lavere «hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale». Bestemmelsen, som vil dekke nær 80 % av anmeldt kriminalitet, anses som en generell knesetting av opportunitetsprinsippet for henleggelsesbeslutningene. Bestemmelsens innhold og rekkevidde står derfor sentralt i boken. Den rettslige reguleringen gir, særlig etter vedtakelsen av strpl. § 62a, svært vide håndhevings­fullmakter og overlater de generelle prioriteringer og interesseavveininger til påtalemyndigheten. Dette stiller høye krav til godt skjønn og bevissthet om påtalemyndighetens rolle og funksjon. Rettstilstanden vurderes som tilfredsstillende og praktikabel, men den er noe fragmentarisk med lovfestede og ulovfestede plikt- og kompetanseregler på ulike rettskildenivå, som i sum skaper unødvendig usikkerhet om rekkevidden av påtalemyndighetens rettigheter og plikter. Forfatteren argumenterer for at lovgiver i større grad burde ta uttrykkelig stilling til de mest hyppige og vanskeligste interessekonfliktene ved håndheving av straffelovgivningen, særlig konflikten mellom kapasitets- og prosessøkonomiske hensyn og den offentlige interesse i å opprettholde straffeforfølgningens preventive formål. I mellomtiden vil forhåpentligvis denne boken kunne gi nyttig veiledning.